For første gang på lenge føler jeg at kroppen henger med. Studentlivet og jula har tatt et godt grep om "stasen" som førte til at trommingen og ellers alt annet foregikk seigere enn noen gang før. Noe måtte gjøres!

Fra et liv levd på forbrenning og ivrig trommespilling kunne synet mitt på trening sammenlignes med behandlingen av jøder under 2. verdenskrig. "Killer-fotball"(en sport jeg har vært med på å utvikle selv der meningen er å "drepe" de andre deltagerene) var så og si den eneste sporten i verden som fenget min interesse. Men jeg må innrømme at gymtimene på videregående (for 2 år siden ...and counting) var høydepunktene på den tiden, på tross av at jeg etter timen ofte ikke hadde hadde peiling på hva slags sport jeg hadde utøvd. (liten overdrivelse) Bare jeg fikk mæle en ball eller løpt fra meg litt var jeg fornøyd:P

Tiden etter videregående(omtrendt nå) ble mer preget av lesing og mangel på ball-mosing. Derfor har jeg bedt kjærsten min om å fungere som min personlige "couch" (eller hvordan man staver det). Vi har bestemt å jogge flere ganger i uka, jeg skal begynne å løfte litt vekter og gjøre plass til svømming. Samtidig også masse trommer.

...nå gjennstår det bare å se hvor lenge dette går da :D